Jeg hadde bursdag i går, på samme dag som min kule nevø. Han fylte tre år, mens jeg ble 25. Sammen feiret vi bursdagen på lørdag, sammen med familien i Sarpsborg. Der hadde min søster og svoger ordnet til et skikkelig kalas hvor temaet var Lynet McQueen. Med litt hjelp var det min kone som stod for den kuleste kaken, nemlig en ordentlig Lynet McQueen-kake. Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk i starten, men ble desto mer imponert over resultatet.

Da vi flyttet inn i leiligheten for snart fem år siden fikk vi et fantastisk flott bilde av noen venner av oss. Det har fått hedersplassen i gangen vår og er dermed det bildet vi ser flest ganger i løpet av dagen. Det er også det første bildet folk ser når de kommer på besøk. For oss er dette bildet en daglig påminnelse om verset som står i Johannes 3,16. Symbolikken med det blødende hjertet og jordkloden synes jeg er utrolig sterkt.

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

“Tusen takk, jeg var veldig snill!”

Benjamin ble litt overrasket da det dukket opp teksting på favorittserien hans på Barne-TV i dag tidlig. Men jeg tror ikke han skjønte at teksten tilhørte et ganske annet program enn Brannmann Sam.

Mobilen ligger igjen på kommoden i gangen når jeg er på vei til skolen. Nøklene henger fint på plassen sin når jeg skal ut om kvelden. Pengene ligger igjen hjemme når jeg skal på butiken. Og månedskortet ligger selvsagt i den andre vesken…

Vi kan vel si det slik at min kjære ektemann ble litt lei av at jeg glemte disse essensielle tingene når jeg skulle ut. En dag jeg kom hjem hang nemlig denne huskelappen på døren. Jeg tar hintet. Den henger strategisk i øyesyn midt på døren slik at jeg garantert ser den når jeg er på vei ut. Og ja, den hjeper meg faktisk å huske det jeg er i ferd med å glemme…

Det er fem dager siden Benjamin brakk kragebeinet. Han og jeg var på bruddkontroll på Legevakten i dag. Benjamin mistet favorittlekebilen sin bak radiatoren på venterommet. Katastrofen ble avverget takket være en snarrådig sykepleier med et gipsredskap av typen lang metalldings. Fred i heimen.

Dagen er ikke helt den samme uten

…barnehagen.

Jeg skulle ønske det var like enkelt å fikse kragebeinet til denne lille pjokken som det er for ham å “fikse” komfyren. At man bare trengte en hjelm, et gult håndverkerbelte og et sett med nøkler liksom. Men den gang ei.

I dag har både Benjamin og undertegnede gått i pysj hele dagen. Sett på Emil og spist sjokolade. Litt deilig det også, tross alt.

Det går visst hardt for seg i barnehagen om dagen.

Da Mai Kristine hentet Benjamin i barnehagen i går var han i dårlig humør og virket slapp og utslitt. Vi trapper ned på sovingen om dagen, og trodde at han bare var sliten etter en dag med høyt aktivitetsnivå i barnehagen. Der tok vi feil. Utover natta, med lite eller ingen søvn, klarte vi heldigvis å lokalisere problemet. Det viste seg at han hadde store smerter i venstre skulder og en arm som var vond å bevege. Etter flere timers venting på legevakten midt på natten, med påfølgende røntgen og smertestillende, ble det konstatert kragebeinsbrudd. Stakkars. Men til tross for store smerter og en arm som ikke er særlig medgjørlig, er humøret nesten på topp igjen i dag. Han er jo tross alt familiens eneste tøffing.

Det er heldigvis lenge mellom hver gang vi er på legevakten.

PS: Skribleriene var der da jeg kom…